En fireåring som vet råd

Morgenstund. Jeg står på kjøkkenet og gjør kjøkkenting, ungene er i usedvanlig fint humør. Springer frem og tilbake og brøler. Romsterer på rommet. Jeg gjør mine ting, og de gjør sine ting. Fint. 

Så hører jeg mellomstemann (2) brøle med smokke i munnen: "NEI, Vilma NEI! IKKE!" Storesøster (4) gjør altså noe han absolutt ikke liker. Jeg fortsetter å rydde slagmarken på kjøkkenbenken. Så er det storesøsters tur å bruke strengestemmen: "Å! JEG SKAL SI FRA OM DET HER ASSA"! 

Hun kommer trampende mot kjøkkenet og jeg kjenner en liten uro over at nå er arbeidsfordelingen som fungerte så fint (for meg), muligens over. Men jeg fortsetter å stelle med mitt. "Mamma, vet du hva!!" Storesøster hever øynene for å presisere sin oppgitthet. "Villy dro meg i HÅRET, UTEN at jeg hadde gjort NOENTING!" 

"Hm", sier jeg. "Tok du kosen hans da?" Jeg har en liten magefølelse nemlig. "Neei", sier hun overbevisende. "Hm", sier jeg igjen, og fortsetter med mitt, håper at det går over. Det går noen sekunder og jeg hører at hun venter på at jeg skal hjelpe henne med å oppnå full rettferdighet og endelig avslutning i denne saken. "Ja?" sier hun. "Hm?" sier jeg. "Hva skal jeg si til ham da," fortsetter hun. "Nei, jeg vet ikke, hva tror du selv da?" Hun skjønner at mamma ikke kommer til å hjelpe henne, slik hun hadde håpet. Hun må tenke selv. "Jeg har det!" Dermed løper hun bort fra kjøkkenet og retning rommet. 

Vilmas løsning er enkel og grei: "Villy? Si UNNSKYLD, Villy, si UNNSKYLD!" Ha ha tenker jeg, for en optimist. Å få mellomstemann til å si unnskyld er like lett som å flytte ett hus med tankekraft. Men det skjønner hun sikkert og gir vel opp ganske så snart. 

Så kommer de, min to-åring og en stolt storesøster bak, trampende målbevisst mot kjøkkenet. "Mamma," sier hun, "Villy sa Unnskyld". Woaw, tenker jeg. Ting skjer! Og så begynner jeg, pedagogisk som jeg er, å rose. Klapper begge hendene på lårene og bøyer meg ned mot den nå da endelig litt solidariske toåringen og sier "å så FLINK du er Villy! Så FLINK du er, sa du unnskyld?!?" "Mmm", bekrefter han fornøyd. Jeg fortsetter:"å så bra…" Midt i min påbegynte tale om hvor utrolig fint dette med å si unnskyld er, så sier han glad: "Tjyggish!" Vilma smiler fornøyd bak lille mister trassig. Hun har fått det til. "Vilma," spør jeg. "Har du fått Villy til å si unnskyld mot at han fikk tyggis. "Ja" sier hun. "Ok," sier jeg, og går for å hente tyggispakka. 

Første innlegg

Hei.

På denne bloggen kommer jeg til å skrive litt om livet som nordsjøenke. Andre som har en mann eller samboer som ofte er bortreist vil kanskje kjenne seg igjen i noe? Jeg har også lyst til å skrive denne bloggen på en slik måte at ungene mine kan lese den når de vokser til, og se noen glimt fra mine tanker og livet vårt fra når de var små. 

Litt om meg selv først. Jeg er 32 år. Mamma til Vilma (4), Villy (2 1/2) og Alfa-alfa (1). Lærer. Student, skriver masteroppgave i naturfagdidaktikk. Mannen min er 35 år, og jobber på Nordsjøen. Han er borte i to uker og hjemme i fire. Fire fine uker! Men det trenger ikke alltid være idyll heller altså. Og de to ukene han er borte trenger ikke alltid være pes. Så det så.